Maren Klethagen

Tipper dere har lagt merke til det, så dere trenger vel i grunn ikke min bekreftelse for å skjønne at jeg har sluttet og blogge, men det har jeg altså. Jeg har ikke tid til det lenger når skolen, kjæresten, venner og trening tar såpass mye tid som det gjør nå. For å oppdatere dere bittelitt når jeg først er i gang med skrivingen, kan jeg jo fortelle at jeg har det akkurat like bra som f+orrige gang jeg skrev et "jeg er overlykkelig"-innlegg. Jeg har verdens beste kjæreste, herlige venninner og generelt en rimelig bra hverdag. Om jeg tar en pause eller kutter ut blogging for godt, aner jeg ikke ennå - men akkurat nå blir det i alle fall ingenting. Herlighet som jeg gjentar meg selv nå! Jeg har en god del og tenke på i skrivende sekund, så jeg er totalt fjern. Aner ikke hva jeg har skrevet før og ikke, og jeg orker ikke lese over heller, så tror jeg runder av her, jeg.

// I don't mind if you treat me bad again, I don't care anymore. Life's too short to make trouble out of small things, so it's better this way. And It's probably what's best for you. I only want the best for you, and if I'm not the best then you're stuck.

Oppdateringer på bloggen skjer kanskje minimalt og på facebook har jeg ikke skrevet en eneste klein status siden forrige gang jeg var i Tyrkia og følte folk trengte å høre om mine veranda-kvelder med jordbær og diverse. Twitter har jeg hatt siden tiende klasse, men forstår jeg meg på det? nei, which means at jeg har gitt det opp. Instagram, derimot, har jeg blitt skikkelig hekta på! Skal ikke legge det under en stol at jeg var negativ til det i starten. Bilder av alle usaklige ting som skoene man har på seg, quotes som passer perfekt til det man tenker til alle døgnets tjuefire timer, grimasebilder med venninner, you name it - så innså jeg at beskrivelsen også passet utrolig bra til en annen sak. Heh, bloggen min. Så jeg ga det en sjanse og ble til min (ikke så) store overraskelse hekta som en haug andre. Follow me; marenklethagen



Bloggpause, ja eller nei? Stiller meg selv spørsmålet hele tiden, men kommer egentlig aldri frem til en konklusjon jeg kan leve med. Jeg liker å bruke bloggen som en dagbok jeg kan le høyt av senere (det vet jeg nemlig at jeg kommer til å gjøre med tanke på at det er nettopp det jeg gjør når jeg ser tilbake i arkivene) men når det er sagt er det et stress uten like. Hasteinnlegg med "Hei, jeg er på vei til trening for å bli tynn og fin og sånn til sommeren" og nærbilde av ansiktet mitt tatt med webkamera nederst er både kleint og kjedelig, så det dropper jeg naturligvis. Og sett bort ifra det er det dessverre ikke svært interessante ting og lese om, så det ender med at jeg sitter med bloggpanikk og skrivesperre istedet for og ta noen søte bilder jeg kunne postet. Means, bloggdilemma. Slutte, ikke slutte? Vel, samme det. Skolen venter og jeg er ute i siste sekund som vanlig. Slenge sekken på ryggen imens jeg løper, knyter skolissene, spiser frokost og ringer til Oda for og spørre hvor langt bussen har kommet på samme tid, men travelt har jeg det ikke. Multitasking, heter det.

Beste minne i livet ditt så langt?
- Ah, hvor skal jeg begynne? Jeg har hundrevis av minnerike ferieturer med gode venninner, familien, sangopptredner og lignende som er verdt og huske, men det som utmerker seg aller mest er vel språkreisen til USA og melodi grand prix junior. I dette tilfellet står USA ett hakk høyere på listen - og det passer bra inn nå siden de andre spørsmålene dreier seg om nettopp det.

Hvor bodde du da du var i USA?
- Long Beach, California.

Hvem ble du best venn med da du var der nede?
- Alle! I alle fall i stor grad. Når det er sagt var man ikke like mye sammen med alle til enhver tid, og i gjengen jeg var med stort sett hele oppholdet var det for det meste italienere+ meg, Nina og Vilde. Men om jeg skal svare på hvem jeg ble best venn med der nede blir jeg nødt til å si Angela, Selma og Ingunn. Jeg og Angela har fortsatt våre faste telefonsamtaler hver eneste uke hvor vi forteller hverandre alt som har skjedd og ikke skjedd, jeg og Selma døde av latter hver gang vi gjorde noe, imens jeg og Ingunn ble kjent fordi vi gikk i samme klasse, men vi snakket om alt mellom himmel og jord. Vi hadde samtaler man har med folk man har kjent hele livet og hun var bare en sinnsykt fin venninne!

Hvordan så rommene ut?
- Haha, må vi snakke om akkurat det? Der jeg og Vilde sov så det ikke ut, men det var vel vår egen feil. Rommene var ganske små, men fine i seg selv. Vi tilbrakte ikke akkurat mye tid på rommene våre uansett, så det hadde ingenting og si.

Hvordan var lederne? snille, sure, strenge osv?
- De norske lederne var veldig greie, men lederne for de andre landene var hakket mindre strenge.

Hadde dere mye fritid eller var det et fast opplegg dere måtte være med på til enhver tid?
- Det var ingen spesielle "faste opplegg" som var påtvingt til enhver tid, annet enn tre timer skole om dagen. Vi valgte selv hva vi ville gjøre når vi var ferdige på skolen, men det var selvfølgelig arrangerte turer til Disneyland, Six flags, universal studios og slikt, men det var jo ikke tvang.

Var alt positivt med språkreisen?
- Den måneden vi var i California var fantastisk, men om alt var en dans på roser? tror ikke det, nei! Tidlige innetider fordi den norske gjengen som kom ned først (fire forskjellige grupper hvor det kom èn ny gruppe hver uke, jeg var på den første) hadde the time of our lifes, men gjorde alt vi ikke hadde lov til den første uken. 600 personer i en kantine med kanskje 70 stoler and you name it. En del småting som kunne vært annerledes, men det var også en del store ting som skjedde som skulle vært annerledes.

Hvilken opplevelse av det dere gjorde der nede kommer du til å huske lengst?
- Kan jeg svare "alt"? Jeg har ingen aning, men en haug av fine minner og huske i en evighet. Man skulle tro at det ville vært en selvfølge at Six flags, Universal eller noen av de andre parkene vi besøkte var minnene som sitter igjen best, men det er faktisk ikke det. Om jeg kunne få oppleve noe jeg opplevde i California en gang til, ville jeg valgt et av øyeblikkene som var "pure happiness". Som da jeg og Selma var i New Port og mistet den aller siste bussen (1t og 30min unna der vi bodde med buss) og holdt på å gi opp. Hele situasjonen ble bare kjempekomisk og vi holdt på og le oss totalt ihjel. Heldigvis kom det en random buss etter at vi hadde begynt og gå.. Eller da jeg og Vilde tilbrakte hele dagen sammen med Luca og Christian fordi de skulle reise hjem til Italia den dagen. Vi gjorde alt vi ikke hadde lov til!

// Bildet tatt i en komitragisk, halvveis hysterisk situasjon med meg og Selma hvor vi ikke rakk den siste bussen hjem

Mhm, that's it. I skrivende øyeblikk har jeg halvlukkede øyne og en hjerne som forteller meg at jeg ikke bør poste dette innlegget før jeg har lest korrektur om et par timer, jeg lider nemlig av tornerosesyndrom. Men til poenget. For det første er jeg fullstendig klar over at jeg ikke har svart på spørsmålsrunden ennå, så dere trenger ikke minne meg på det konstant - svarene kommer. Og for det andre er jeg vitende om at jeg har satt bloggen i andrerekke i snart en uke, men (med fare for å gjenta meg selv) lover jeg at jeg skal prøve og blogge oftere. Det er bare det at jeg nettopp har satt diagnosen narkolepsi på meg selv, da jeg sovner hvor som helst, når som helst og helt uten forvarsel til alle døgnets tider. Jeg er dødstrøtt! Om jeg skal et sted og sitter i en bil, sovner jeg før den har startet. Ser vi film på skolen, er den plutselig slutt og jeg tar meg selv i og ikke huske stort av hva den handlet om - muligens fordi jeg sov. Jeg kan stå og sove om nødvendig, bare jeg får sove litt akkurat nå..

// People seldom improve when they have no other model but themselves to copy. I love you, my favorite girl.

Ah, jeg hadde gitt mye for å sove fire timer lenger enn jeg faktisk gjorde i dag. Var så trøtt at jeg ikke klarte å presse opp øynene engang da pappa kom inn på rommet mitt og slengte "nå er du barnevakt" i trynet på meg. Det å være tante har visst med seg et ansvar også, how could I forget? Som å stå opp tidlig om morgenen, mate gull(gris)ungen som forresten ikke mates lenger da hun nekter å spise noe som helst om noen andre enn henne selv fikser det, se på baretv jeg ikke forstår noe som helst av, synge tjue nattasanger før hun endelig sovner, rydde vekk noen av lekene hun har rotet utover i løpet av de siste ti minuttene, tørke opp igjen juicen hun tømte utover kjøkkengulvet, gjemme sjokoladen så hun ikke finner den når hun våkner igjen, se litt på tv - og bare vente på at hun skal våkne. Sett bort ifra noen av tingene jeg nevnte, er det nemlig ganske morsomt å være tante. Spesielt når man er tante til jenta som åpenbart er den søteste i verden. Dessuten må jeg innrømme at det er litt ekstra morsomt nå som hun faktisk peker på meg eller bildene som henger på veggen av meg og sier "tante". Vi har til og med vært ute i solen med akebrett i dag, det er ikke verst til å være meg. Felicia var kanskje en smule redd akebrett-kjøringen, men jeg syntes det var greit morsomt.

Blid og fornøyd gris

Vinterferie. Sove - overleve - sove igjen eller noe i nærheten av det. Litt av en start på dagen å våkne opp til det trøtte trynet til Oda som bokstavelig talt må dras ut av sengen for at hun skal gidde å åpne øynene. Tuller, det er faktisk en ganske bra start på dagen å våkne opp til det trøtte trynet, hun er ikke så verst. Det var usaklig. Skal ærlig innrømme at jeg ikke aner hvorfor jeg forteller dere hva jeg våknet til i dag tidlig i det hele tatt, men har ikke stort bedre å gjøre. Sov minst 11 timer i natt og er allikevel sinnsykt slakk nå. Eller det er jeg kanskje stort sett hele tiden, når jeg tenker meg om. Anyway - ligger bare her og ser film, imens jeg venter på at den søte kjæresten min skal dra hjem fra hvor enn han er, så jeg kan ringe og plage han en stund. Alltid gøy..


Utrolig synd det ikke er noe i den der..

Siden min eldste søster driver og flytter, har verdens beste tanteunge bosatt seg på Gjøvik for de to neste dagene. Forrige gang hun var på besøk, var hun i veldig dårlig form (men dum som jeg er hang jeg selvfølgelig rundt henne hele tiden) noe som resulterte i at jeg lå to uker hjemme med halsbetennelse og dårlig form etterpå. Heldigvis er både jeg og the coolest kid in town friske, så nå skal jeg kose meg sammen med henne før jeg må sende henne tilbake til søstern.

Tenkte jeg skulle berätta for dere at jeg kjøpte meg ny neglelakk for kanskje to år siden som jeg har lyst til å vise dere. Den er ikke særlig bra, så skryter ikke akkurat av den, men den funket veldig bra som fotomodell for dagen. Selv skal jeg til Lillehammer med mamma for å fikse noen greier, så får ikke blogget ordentlig før litt senere. Men om dere vil sløse penger, kjøp en sånn neglelakk. Tulla, den er egentlig ikke så dårlig.

Gud så sliten jeg er! Jeg stod opp klokken tolv, noe som burde tilsi at jeg skulle vært uthvilt og våken, men når jeg først snakker om det kan jeg like gjerne fortelle at det er helt annerledes. Var på fest i går og dro hjem til Oda etterpå. Planen var at vi skulle slokne med en gang vi kom inn døra, men det endte heller med at Emilie og Oda sovnet imens jeg og Marte satt oppe til klokken fem sammen med Thea, lillesøsteren til Oda. Vi ble mer og mer overtrøtte og ting ble morsommere og morsommere. Vi så på tv, satt foran pc'en og lo av ting vi vanligvis ikke ville ledd av, snakket om alle verdens ting og lo til vi ikke fikk puste. Dessuten tok vi noen flotte bilder jeg gjerne skulle delt, men som jeg dropper. Jeg har aldri ledd så mye i hele livet mitt, tror jeg - det var sinssykt morsomt. I dag derimot er jeg skikkelig sliten og kjenner jeg kan sovne om to sekunder hvis jeg bare lukker øynene. Problemet er at jeg er så trøtt at om jeg sovner nå, kommer jeg til å sove en goood stund. Derfor tvinger jeg opp øyenene og ser frustrerte fruer istedet.

Slakkeste

Meeting you was fate, becoming your friend was a choice, but falling in love with you was beyond my control. But I was lucky though - you're one of a kind.

Jeg tok visst bloggfri denne uken jeg. Fikk noen klager på det av venninner på skolen i dag, så tar hintet. Det har sin naturlige forklaring da, til mitt forsvar. Det er faktisk ikke slakking siste uken før vinterferien og når man har vært syk to uker i forveien, da er det ekstrem-jobbing. Da jeg kom på skolen på mandag var jeg forberedt på å ta det litt med ro og passe på at jeg ikke stresset så mye at jeg aldri får tid til å bli ordentlig frisk, men jeg innså fort at jeg kunne se lenger etter dèt. Nynorsk innlevering, sosiologiprøve, fremføring i psykologi, historieinnlevering, skrivedag i tysk, innlevering i sosiologi og vanlige smålekser på toppen. Lykkerus? Tror ikke jeg får beskrevet følelsen jeg kjente da jeg forstod hvor mye jeg faktisk måtte gjøre denne uken, men den minner kanskje litt om 'jeg ser ikke noe håp og gir opp akkurat nå'. Når det er sagt, har jeg gjort alt òg overlevd, så gjett om jeg forteller meg selv at jeg fortjener vinterferie nå!

Trodde aldri jeg skulle ha en spørsmålsrunde en gang til, da det er et stress uten like å svare på alle spørsmål. Men når det er sagt er det lettere enn at folk skal stille meg de samme spørsmålene tjue ganger i forskjellige innlegg uten at jeg svarer. Dessuten èr det mer enn et år siden sist jeg hadde spørsmålsrunde - og en del ting har forandret seg siden den gang. Blant annet superkleine videoblogger hvor jeg svarer på det dere har spurt om. Det er sinnsykt flaut å se på senere, så det kommer jeg ikke til å gjøre. Uansett. Ask me something!

Lykkedager. Føler veldig at jeg gjentar meg selv haugevis av ganger om dagen ved å gjevlig minne dere på at jeg er verdens blideste jente for tiden, men det er bedre enn at jeg syter over hvilket dårlig liv jeg har, eller hva? På nøyaktig samme tid i fjor var innleggene enten om at jeg spiste kaker med Oda, hadde kosekvelder med Vilde eller at jeg var sykt lei. "Anyone can give up" og  "Light up as if you have a choice" er vel greie nok eksempler på det? Poenget mitt er at jeg er sinnssykt glad for at det ikke er slik nå. Det var en teit tid og slik det ser ut nå kommer jeg ikke tilbake dit om jeg så prøver. Jeg er verdens heldigste. Og det gjør meg så glad at jeg nå skal bake cupcakes. Får se hvordan dèt går..

Ah, endelig hjemme! Følte meg som en førsteklassing igjen da jeg tok bussen til skolen i dag - sykt rart når jeg ikke har vært der på en stund og gått glipp av en hel masse. Heldigvis hadde jeg usaklig kort skoledag, så jeg gikk inn døren klokken åtte i dag tidlig og var ute igjen klokken elleve. Kan ikke klage da, nei! Senere dro jeg for å kjøpe hårfarge og ny sminke, siden jeg ikke bør bruke den andre da jeg har hatt ekle renneøyer under denne fantastiske tiden jeg har vært syk. Ugh. Har seriøst aldri vært så lettet som jeg var i dag tidlig da jeg våknet med bare bittelitt vondt i halsen og helt uten hodepine, hadde ikke orket en eneste dag til som syk! Men nå skal jeg sette meg foran tven og spise årets mest kreative lunsj. Cornflakes. Haha, tror ikke jeg har spist det siden jeg var fem år! Vet ikke engang om jeg liker det lenger..

# Sometimes the things you're most afraid of, are the things that make you the happiest. But courage is the art of being the only one who knows you're scared to death.

Kanskje ikke new in nå lenger, men for to uker siden var det i alle fall det. Har ikke orket å styre med bilder av det de siste to ukene hvor jeg har vært syk nemlig, men i dag har jeg endelig energi nok til å i det hele tatt gå ned på rommet mitt og finne klærne. Kjøpte en god del annet samtidig som det under, men passet så dårlig inn med det i samme innlegget, så jeg droppet det. Kan legge ut bilder av det en annen dag! Det så nemlig skikkelig jalla ut med de fargene sammen med de klærne under her. Haha, nøye? kanskje litt.

Jeg har ikke hatt det så bra som jeg har det nå på evigheter. Kan sitte og smile når ingen andre er tilstede, overbevist om at jeg er verdens heldigste. Det høres kanskje klisjè-ish ut, eller bare patetisk for den saks skyld, men jeg lyver ikke når jeg sier at jeg ikke husker sist jeg var så glad til alle døgnets tider. Jeg er stort sett glad og har stort sett svært lite å være lei meg for, men når noen spør meg hvilken situasjon jeg husker spesielt godt hvor jeg var skikkelig glad, aner jeg ikke hva jeg skal svare. Mange ganger, vel? Men når bildene under ble tatt, var jeg, eller vi, så glade at vi kunne hoppet ut av vinduet. Dèt husker jeg. Postet faktisk bildene på bloggen også og skrev: "JEIOQWJAW ANFALL LYKKERUS PANIKK GLAD HAPPYFACE. Dere aner ikke - jeg og Vilde tar av på rommet akkurat nå. Som dere ser på bildet er det sykt rotete på rommet vårt, men ikke bry dere om det. Saken er at jeg og Vilde nettopp kom inn etter enda en sykt bra kveld ute med folka. Herregud, vi tok av når vi kom inn! Vi tar av nå. Vi hopper rundt som to gale unger imens vi hører på "Smile" av Avril Lavigne. Vi kommer til å bli kastet ut om vi ikke skrur ned lyden, men vi er bare nødt til å ta av litt til. Ææææ, herremin.. rkaewiorj wioakpw KLIKKER!! ingen aner hvor happyface jeg og Vilde er akkurat nå - og heller ikke hvorfor. Iiiiip"

Haha, lykkerus. Komisk nok har jeg hatt akkurat den følelsen hver eneste dag de siste 2 månedene. Uansett.. De gangene jeg har hatt det perfekt før, har en av bestevenninnene mine hatt en grunn til å ikke ha det - og den lykkefølelsen min har autmatisk blitt litt 'mindre' da. Akkurat nå derimot, er jeg lykkelig (rettelse: overlykkelig) selv og i tillegg vet jeg at jeg kan være glad på mine nærmeste venninners vegne også. Altså ingen dårlig samvittighet for at jeg har det bra når de ikke har det, det føles bra. Tidligere i dag skjedde det også en halvkomisk hendelse hvor en venninne av meg fortalte meg noe hun var utrolig glad for - og jeg ble så glad selv at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Haha, følelsen av å være så glad på noen andres vegne at man kunne besvimt. #Denfølelsen

// Of always being sick and tired. Forrige søndag da jeg først ble syk, altså for ti dager siden, trodde jeg at jeg kom til å være frisk igjen til tirsdag så jeg kunne komme meg tilbake på skolen. Det er slik det alltid er. Jeg har aldri vært syk lenger enn et par dager - så kom denne teite halsbetennelsen. Jeg er fortsatt syk og det gjør meg mentalt sprø! Jeg har ikke sett omverdenen på ti lange dager. Jeg ligger på sofaen og ser alle serier jeg vanligvis ikke rekker og se når jeg er på skolen, spiser alt jeg klarer å spise (det er ikke så mye at det er noe å skryte av. Halsbetennelse, you know), snakker i telefonen med verdens beste og gjør det samme om igjen. For noen fine dager. Trodde faktisk aldri at jeg skulle ønske å være på skolen, da det vanligvis er sånn "Åh, skulle ønske jeg var syk så jeg kunne ligge hjemme og sove" - men trekker det tilbake. Skulle ønske jeg var på skolen frisk nå!

Mhm, føler meg like død som jeg ser ut. Takk som spør

God morgen! Selvom det ikke er morgen for meg lenger når jeg har gått rundt i huset siden klokken syv. Først og fremst er det ikke vanlig at jeg er hjemme på en mandag og om jeg hadde hatt fri fra skolen, ville jeg selvfølgelig ikke stått opp klokken syv om morgenen. Så ja, med min uflaks er jeg selvfølgelig syk ennå. Og er man syk, er man syk - jeg våknet klokken fem i dag. Slå den! Har ikke ord som beskriver hvor lei jeg er av å være syk. Før la jeg ikke merke til hvor mye jeg innerst inne setter pris på småting, som å kunne spise hva jeg vil uten å få lyst til å gråte hver gang jeg svelger. Eller som å legge meg om kvelden og faktisk få puste. Jeg vil også våkne om morgenen og tenke "æsj, det er skole i dag" og ønske at jeg kunne ligge hjemme i sengen min og sove til tolv, i stedet for å våkne av pustevansker og/eller hosteanfall og tenke "æsj, jeg må være hjemme fra skolen i dag også". Mhm, jeg èr lei. Så nå har jeg lagt meg på sofaen for å prøve å ta igjen den søvnen jeg mistet i natt - men før den tid skal jeg sette på filmen som var favorittfilmen min av alle verdens filmer da jeg var liten, spise boller og drikke en utrolig god smoothie som jeg nettopp laget.

Fine, fine, søte, gode filmen. Dagens medisin

Haha, nå ler jeg greit mye. Gikk på boden og fant igjen noen gode, gammeldagse (merk: gammeldagse) fotoalbum for å finne noen søte bilder av meg og verdens beste mamma. Ble sittende der og le jeg, på gulvet med albumene i hendene. Altså, jeg blir 18 år i Mai - ikke 30, men når man ser på bildene skulle man tro det var annerledes. Gikk man med sånne klær? Og unnskyld mamma, men du hadde tidenes verste hårsveis en periode. Da sikter jeg til bilde nummer tre til venstre, nedover.

Men mammaen min, siden jeg ikke kan dele morsdagen med deg i dag, vil jeg egentlig bare si at jeg håper du har en fantastisk dag og at du koser deg masse. Nå er det en del år siden vi har gjort noe spesielt ut av morsdagen, men da jeg var liten var vi faktisk ganske flinke til det. Husker jeg laget små kort og skrev dikt som "mamma er best, ingen protest - den som er i mot er en jævla idiot" (ja, oppfinnsomt og bra, I know. men til mitt forsvar var det i 2002) som jeg leverte til deg på sengen med kaffe og frokost. Stolt sjuåring som klarte å sette på kaffetrakteren! Takk for at du er den snille, gode, omtenksomme, gavmilde, støttende, morsomme (jada, innrømmer at du får meg til å le til tider), enkelte ganger halvteite, oppmuntrende, inspirerende mammaen som du er. Jeg er stolt av deg og veldig, veldig glad i deg.

Åh, Gud! Får ikke fortalt hvor lei jeg er av å være syk nå. Ikke nok med at jeg og halsbetennelsen min ikke er helt enige om hvor gode venner vi egentlig er, så den aldri blir borte, men nå har jeg blitt skikkelig forkjølet i tillegg. Stemmen er borte, har sykt vonde øyer (heh) og er tett, vondt i hodet and you name it. Så latterlig.. Ikke bare fordi det er kjedelig i seg selv, men fordi jeg faktisk våkner nøyaktig 08:50 hver eneste dag. Høres jalla ut, men det er faktisk sant. Har våknet til samme, gørre tiden hver dag, tatt tablettene jeg skal ta og prøvd å sove igjen - noe som har gått feil vei hver gang. Sovner aldri. Mamma synes kanskje det passer superbra, da hun alltid maser om at jeg sover bort hele dagen når jeg sover til tolv, men jeg - jeg skulle gjerne sovet fem timer til. Akkurat nå! Men nå som jeg har fått ut frustrasjonen min, skal jeg fortelle dere noe annet gøy. Jeg så sola for første gang på evigheter for to minutter siden, og innså nettopp at jeg hadde glemt hvor bra, men plagsomt det føles å våkne (klokken 08:50) med sola i ansiktet. Forresten, skulle egentlig ikke fortelle dere om været. Jeg er jordas lykkeligste jente. Det var dèt jeg skulle si.

Jeg trooor jeg har satt meg et nytt mål i dag. Fra nå av skal jeg ikke se tilbake på ting som var for lenge siden, uansett hvor fristende det er. Det som var, det var og det glemmes om det ikke er verdt å huske - det som er nå eller kan bli noe, det betyr noe. Venner som en gang var en stor del av livet mitt, men som jeg vet ikke engang ville stilt opp om jeg faktisk trengte dem i dag, skal 'glemmes'. Kanskje ikke bokstavelig talt, men jeg skal i alle fall ikke bruke krefter på å ønske at jeg kunne forandre på ting jeg innerst inne vet jeg ikke kan forandre på. Det er teit og konstant tenke på hvorfor ting ble slik de ble og hvordan det kunne ha vært om det ikke hadde blitt slik det ble. Om noen skjønte? Antagelig ikke. Jeg er i alle fall ferdig med absolutt alt og alle som gjør meg det motsatte av glad. Letting go doesn't always mean giving up, sometimes it means moving on, sant? Denne gangen gjør det virkelig det.

// All this passion and all this pain..  It's just to be pathetic when it's far too late - to ever look back..

Drømmer meg laaangt vekk annenhvert minutt. Kunne grått gull for å få reise til Tyrkia i morgen - ligge ved bassenget og få servert en bunke med mine favoritt-is til enhver tid. Det hadde vært passende medisin for meg det. Jeg ser gjennom de samme tyrkiabildene om og om igjen, uten å gå det minste lei. Hører på sangene jeg og Oda satte som 'tyrkiasanger' i sommerferien (eller en av de andre gangene vi har vært der sammen) og husker en haug morsomme ting som ble sagt og gjort da vi var der. Alle kveldene vi gikk ned til stranden, kjøpte potetgull og drikke før vi la oss rett ut på hver vår solseng og snakket i mange timer - og det etter at det var blitt mørkt ute. Eller kveldene vi pyntet oss, satt på verandaen til svenskene noen timer, før vi dro ut til byen sammen med dem og kom hjem 'morgenen' etter. Hvorvidt Oda var fornøyd med å våkne morgenen etterpå er en annen sak, men.. Gi meg sol og varme, rommet mitt, bassenget, sommerklærne, is og koselige kvelder, da er jeg fornøyd. Æh, seriøst - send meg hjeeeem!

Da jeg kom hjem fra California i fjor sommer, skulle jeg rett til Tyrkia istedet for å reise hjem til Gjøvik først, så jeg byttet bare koffert hjemme hos Lisa i oslo. Da fikk jeg også servert verdens beste smoothie, som jeg overraskende nok fikk sykt lyst på nå til tross for halsbetennelsen. Har nemlig ikke lyst på noe i det hele tatt. Jeg kunne fått brownies og godteri i bøtter uten at det hadde fristet meg noe. Det eneste jeg har lyst på er den dårlig lagde saftisen min - og nå smoothie.

.. And there you go!

Nå har jeg skiftet design minst fem ganger de siste dagene, men det har blitt et eller annet feil hver eneste gang. Det er derfor jeg ikke har blogget også. Gidder ikke blogge når bloggen bare er rot. Dere skjønner at enten passet ikke headeren inn og justering av størrelsen hadde ikke lyst til å hjelpe meg, eller så ble sideboxen borte, skriften for stor, bildene dratt - ja, you name it. Nå derimot, tror jeg at jeg endelig har fått det til. Ser det okei ut? Jeg vet at bildene i de forrige innleggene ser totalt jalla ut, for de passer ikke med den størrelsen jeg må ha på bildene nå, men det kommer til å bli borte etterhvert. Når jeg har blogget mange nok ganger til at de gamle innleggene forsvinner - heh, dèt kommer til å ta sin tid. Uansett, jeg ville egentlig bare vite hvordan designet ser ut for dere nå. Da tenker jeg ikke på de gamle innleggene fra "only you" og nedover, for jeg vet allerede at de ser kjemperare ut. Men det har nemlig skjedd hundre ganger før at det har sett vanlig ("bra nok") ut hos meg, men vært totalt ødelagt når andre har sett det. Så hvordan ser det ut?

Jada, jeg lever. Så vidt! Kom nettopp hjem fra mitt andre besøk hos legen i løpet av de siste 24 timene. I går fikk jeg det svart på hvitt at de sykt overdrevne smertene, feberen og hodepinen jeg har hatt den siste tiden èr en kraftig halsbetennelse - så joda, har følt meg bedre. Fikk tabletter mot halsen i går, våknet ti tusen ganger verre enn noen gang i dag tidlig, og da mamma ringte legen igjen fikk jeg beskjed om å komme tilbake. De måtte teste meg for kyssesyken. Aldri sett så lite håp som jeg gjorde da, tuller ikke! Får ikke svar på prøvene før neste uke heller, så enn så lenge får jeg nøye meg med å drikke te, spise suppe, spise den fantastiske selvlagde isen min (nedfryst saft som er så sterk at jeg hoster meg ihjel hver gang jeg prøver og spise den), stappe alle halspastiller jeg finner, se søte filmer og synes litt synd på meg selv. Når jeg er ferdig med det, skal jeg gjøre det hele om igjen.



// Somewhere between all our laughs, long talks, stupid little fights, our jokes and me trying not to love you.. I fell completely in love.

Kom nettopp inn etter og ha stått ute i kulden (!!) og tatt outfitbilder. Hater det, men siden jeg blogger minimalt og ekstremt dårlig når jeg først blogger om dagen, kan jeg like gjerne ta de bildene når noen først spør om det. Selvom det kanskje er noe av det kleineste jeg vet om. Aner ikke helt hvorfor - kan hende det har en sammenheng med det at jeg ikke fatter hvorfor jeg skal vise frem klærne mine. Dessuten blir det teit ganger hundre når jeg er nødt til å smile på tvang foran en av søstrene mine, som er så heldige at de får rollen som personlig fotograf minst tusen ganger i året. Men anyway, her er i alle fall bildene..

Shorts fra Bik Bok (ikke at man ser den, men den er svart)
Skjorte fra H&M
Lue fra Carlings
Jakke fra Forever21
.. Og sko fra min kjære Narin

♥ Jeg var så flink at jeg tok meg tid til å blogge hele to ganger i går, men da jeg skulle sjekke noe jeg hadde skrevet på ett av innleggene i dag tidlig, var det ene borte? No idea why. Var ikke spesielt interessant uansett, så gidder ikke poste det på nytt. Nå sitter jeg faktisk på kjøkkenbenket sammen med jordas herligste jente og spiser tom&jerry kjeks. Vi er slitne etter fire timer maraton-løping. Kanskje ikke bokstavelig talt, men shopping èr slitsomt til tider. Nye klær kjøpte jeg meg også. Mamma mente så fint at jeg absolutt ikke trengte nye klær og at jeg snart burde begynne å bruke noe av det jeg allerede har slengende i klesskapet. Og jeg da, jeg mente så klart noe helt annet. Tror kanskje jeg vant også, for kortet er tomt..

Alle sier at de tre tyngste og verste månedene å komme igjennom i løpet av et år er janaur, februar og november - de to sistnevnte skal jeg ikke uttale meg noe om ennå, men januar var i alle fall ikke ille. I 2011 var januar og februar to grusomme måneder hvor absolutt alt gikk en retning jeg ikke engang visste at ting kunne gå. Jeg satt konstant med en følelse jeg for lengst har fortrengt, selvom dagene stort sett gikk sammen med folk som fikk meg til og le. I tillegg skrev jeg masse som i dag ville blitt en hel bok om jeg bare orket å sette det sammen - noe jeg dessverre ikke gjør og ikke kommer til å gjøre. Mhm, hvorfor jeg gidder å fortelle dere dette? Poenget er at jeg alltid ett år etter en dritthendelse/teit tid, er redd for at jeg skal få igjen den samme, teite følelsen. Har fått det for meg at det på en eller annen måte skjer nesten det samme hvert år, til samme tid. At om jeg i februar i fjor var glad hver eneste dag, vil jeg være glad hver eneste dag av februar nå. Tragikomisk - latterlig, men det har føltes slik lenge. Fikk mildt sagt bevist etter jul at det ikke stemmer og at den gjentakelsen åpenbart nok har vært i hodet mitt. Har ikke hatt det så bra som jeg har hatt det nå i Januar på evigheter. Måneden startet med besøk av verdens herligste italienere og ble egentlig bare bedre hver eneste dag etter det.